Angrepet på Sarpsborg skal ha skjedd engang på våren. Den nordiske syvårskrigen hadde rast siden 1563. I 1567 angrep svenskene Norge en rekke ganger. Byene Hamar og Oslo ble nedbrent, og svenskene herjet i Smålenene. Det skal ha blitt avkrevd en såkalt “brannskatt” av borgerne i Sarpsborg. Om den ble betalt vites ikke, men utfallet ble iallfall en by som endte i flammer.
En septemberdag 1567 ble Kong Frederik II av Danmark og Norge forelagt et dokument til signering. Tidligere samme år hadde han hatt besøk av borgermesterne Mads Haraldssøn og Jens Lang fra Sarpsborg. De klaget sin nød over byen som tidligere på året var blitt nedbrent av svenskene. På vegne av byborgerne hadde de et oppsiktsvekkende ønske; de ønsket å flytte hele byen og bygge den opp igjen ved Glommas utløp på gården Brubergs grunn.
Kong Frederik oppfylte borgernes ønske, og lot dem anskaffe gården som tidligere tilhørte adelsmannen Peder Litle. Flere av de omkringliggende gårder ble lagt under den nye byen for å tjene som utmark. Kongen ga også borgerne ti års skattefrihet som hjelp under nybyggingen. Denne dagen, den 12. september 1567, satt kong Frederik altså sin kongelige signatur på dokumentet som tillot flyttingen.

«Frederiks stad» var blitt til, selv om bynavnet ikke skulle bli tatt i bruk før i 1569.

Hvorfor ville borgermesterne og borgerne flytte byen sin?

Det kan være flere gode grunner. Å sikre seg fra svenske angrep var neppe en av dem. Bare et par år etter flyttingen ble byen igjen brent ned av svenskene. Men, bedre havneforhold og tilgjengeligheten til eksportmarkedene var nok viktigere. Elva var lang og grunn opp mot fossen, så med stadig større handelsskip på 1500-tallet var det mye lettere å legge til ved elvemunningen eller borte på Gressvikfloa. Store og gode bymarker var også viktig for borgerne, men også sild kan ha vært av betydning. Det store sildefisket i Skagerak ga rikdom til mange av byens innbyggere. Kortere vei til havet kan derfor ha vært det som fristet sarpingene ned til oss i 1567.

Byfundasjonsbrevet:


Til menige Borgere og Indbyggere udi Salsborg.

Vider, at os elskelig Mads Haraldssøn og Jens Lanng, Eders Borgermestere, have været her hos os og givet tilkjende, at efterdi fienderne have afbrændt Eders By, og i agte den igjen at opbygge paa en Plads og Eiendom, kaldet Bruberg, som tilhører os elskelige Hans Pederssøn, vor Mand og Tjener, ere de paa Eders og deres egne Vegne begjerendes, at I mue bekomme samme Eiendom med nogre Gaarde der omkring liggendes, som I ville afbryde og Eiendommen bruge til Udmark, da ville vi Eder naadigst ikke forholde, at vi allerede have ladet tale med forne Hans Pederssøn om samme hans Grund, saa han os den bevilget har. Og have vi tilskrevet os elskelige Christiern Munk, vor Mand, Tjener og Embedsmand paa Vort Slot Agershuus, at han forne Hans Pederssøn paa vore Vegne derfor skal udlægge Fyldest. Og efterdi vi ikke vide Besked om de andre Gaarde, I ere begjerendes at mue bekomme til Eders Udmark, da have vi tilskrevet forne Christiern Munk, at han al Leiligheden om samme Gaarde skal forfare, hvem de tilhøre, hvad de skylde, og overveie, hvad vi kunne igjen give, og paa det I des snarliger kunde bygge og komme til Eders Næring og Bjering, at han og til en endelig Ende paa vore Vegne skal Eiermændene til samme Gods og Eiendomme af vort og Kronens Gods paa en anden Steds fornøie og tilfredsstille, og os det siden skriftlig lade forstaa. Vi ville og paa Eders underdanigste Begjering unde Eder, saa mange, som agte at blive bosiddendes udi den By, som nu paany skal opbygges, at sidde frie for Skat og al anden kongelig Tynge udi 10 samfulde Aar; bedendes Eder derfor og ville, at I med det første forne Bygning ville foretage og gjøre Eders Flid den at fulddrive og færdiggjøre. Vi ville dermed og i andre Maade vide og ramme Eders Gavn og Bedste, som vi vore troe Undersaatter det pligtige ere. Kjøbenhavn 12 Septbr. 1567.
(Hentet fra Norske Rigs-Registranter, bind I, s. 573)