Wilhelm Blakstad (1911-1918)

Han ble født på gården Blakstad i Asker. Foreldrene var gårdbruker Erik Jørgensen Blakstad (1827 – 1890) og Laura Gabrielsen (1832 – 1868). Han ble gift med Gunnor Blakstad (30.01.1855 - 1932) og de fikk tre sønner. Etter middelskolen tok han maskinlinjen ved Trondhjem Tekniske Læreanstalt (1879-1882).

Fra 1882 til 1883 var han bestyrer ved Baklandets Teglverk og Dampsmie, fra 1883 til 1884 drev han privat landmålingsarbeid og fra 1884 til 1885 var han assistent ved rekonstruksjonen av Kristiania Tændstikfabrik. Han tok eksamen ved Den høiere Landbruksskole i Ås i 1886.

Fra 1886 til 1892 var han landbruksingeniør for «Det nordenfjeldske» i Trøndelag. Fra 1892 til 1898 var han fløtningsdirektør i Skiensvassdraget. Han og en kompanjong startet i 1896 en fabrikk i Skien som lagde låser, hengsler, beslag og kniver. Etter at den gikk konkurs i 1900 flyttet han med kone og barn til Christiania.

Der ble han anleggsingeniør for Akerselvens Brukseierforening og jobbet med byens vannforsyning. Den 15. april 1901 ble han ansatt som direktør i Fredrikstad Tømmerdirektion og familien flyttet hit. Han fikk ansvaret for tømmerfløtningen fra Mørkefoss til Fredrikstad og forbedret denne ved hjelp av flere fløtningstekniske apparater.

Mens han var direktør for Tømmerdirektionen skrev han boka «Tømmerfløtningen i nedre Glomma gjennom de siste 100 år», som kom ut etter hans død. Hans innsats for kraftig å ha forbedret fløtningen, særlig ned Sarpsfossen, ble genierklært av samtid og ettertid.

Han gikk tidlig inn for at Fredrikstad burde satse på industri og ikke bare stole på trelastindustrien. Han ga utrykk for dette på et møte i «Fredrikstad Tekniske Forening», en forening han selv var med å stifte i 1905 og var foreningens første formann (1905-1909). Han ble noen år senere styremedlem av Den Norske Ingeniørforening (1918-1920).

I 1909 ble han valgt inn i Fredrikstad Bystyre første gang, som representant for Høyre, og var det til 1926. Han var ordfører i Fredrikstad fra 1911 til 1918. Stillingen som direktør for Tømmerdirektionen hadde han samtidig. Han fortsatte sine forgjengeres sparepolitikk og kommunens oppkjøp av store arealer på Østsiden.

Han jobbet hardt for å få De Nordiske Fabrikker (Denofa) til å etablere seg i byen. Det skjedde i 1912 og dette trakk til seg annen industri. Fra da av begynte Fredrikstad å utvikle seg til en industriby. Første verdenskrig (1914-1918) ga kommunen nye og uvante problemer, som anskaffelse av matforsyninger og brensel til byens befolkning, stor prisstigning, boligmangel og generell nød.

Han var medlem av en rekke offentlige komiteer og var formann i flere. Han var vara til Stortinget 1916-1918, deretter representant og medlem av flere komiteer 1919-1933. Etter 1933 trakk han seg tilbake fra politikken etter å ha frasagt seg gjenvalg til Stortinget. Han fikk en gate oppkalt etter seg i Fredrikstad, W. Blakstads gate, noe Fredrikstad Bystyre vedtok i 1933 mens han fremdeles levde.

En byste av ham ble reist på Cicignon av Fredrikstad Tømmerdirektion. Gjennom sitt virke for byen har han blitt kalt «Fredrikstads annen grunnlegger». Han ble tildelt Sam Eydes ærespris for fremragende ingeniørarbeid for sin innsats som fløtningsdirektør og fagmann innen fløtningsindustrien. I 1933 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden som takk for denne innsatsen.