Thomas Jacobsen

12. oktober 2008 var Thomas Jacobsen 21 år, snekkerlærling og aktiv innebandyspiller. Han drømte om å bli redningsmann på redningsskøyte eller redningshelikopter.

Under en innebandykamp i Oslo ble han truffet i ryggen av en kølle.

– Det var som å trykke på en lysbryter. Følelsen i beina bare forsvant.

Ryggmargsskaden gjorde ham lam fra livet og ned. Framtidsplanene ble brått endret, og Thomas måtte lære seg å håndtere hverdagen på nytt.

– Jeg måtte lære å sitte, kle på meg, gå på do og egentlig alt. Det var en stor omveltning. Jeg var langt fra positiv fra dag én og hadde mange knekker, men det har nok også vært med på å forme den jeg er i dag.

Så andre som fikk det til

Thomas forsøkte med profesjonell hjelp, men opplevde ikke at det fungerte særlig godt for ham. I stedet ble menneskene rundt ham viktige.

Etter hvert fant han veien til paraidretten. Der møtte han andre rullestolbrukere som hadde jobb, barn, hus, hund og bil.

– Da tenkte jeg: Hvis de får det til, bør jeg også klare det.

Thomas begynte med paraishockey, som den gang ble kalt kjelkehockey. Han spilte på landslaget og var med på å vinne bronse under Paralympics i Vancouver i 2010.

Idretten ga ham nye mål og et fellesskap med mennesker som forsto situasjonen hans. I kjelkehockeymiljøet var det også mye galgenhumor. Det gjorde det lettere å snakke om situasjonen og å møte utfordringene med både alvor og humor.

En lagkamerat som jobbet i et steinbrudd i Nord-Norge, lot Thomas prøve å kjøre gravemaskin. Det skulle vise seg å åpne en helt ny vei.

– Jeg hadde ingen erfaring, men syntes det var veldig gøy. Jeg spurte om han ikke kunne skaffe meg jobb. Noen måneder senere var jeg på plass der oppe.

Trener for å få kroppen til å holde

I dag trener Thomas styrke to til tre ganger i uka. Ofte starter økten lenge før resten av huset har våknet. Han står gjerne opp rundt halv fem, trener ved femtiden og drar videre på jobb.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så gjør jeg det. Når jeg kommer hjem, er det barn og andre ting som skal følges opp. Derfor legger jeg meg tidligere og trener før jobb.

Treningen handler først og fremst om å få kroppen til å holde. Armene brukes til å kjøre rullestolen, løfte kroppen, komme seg inn i gravemaskinen og håndtere alt det praktiske i hverdagen.

– Andre kan hvile armene mens de går. Jeg går på en måte med armene, så de får nesten aldri helt fri.

Thomas trener styrke, bruker strikk og sykler med håndsykkel. Aktiviteten forebygger slitasje og gjør det mulig å fortsette med jobb, familieliv og andre ting han liker.

– Det er ikke snakk om å bli kroppsbygger eller toppidrettsutøver. En halvtime et par ganger i uka kan være nok. Fysisk aktivitet gjør at jeg kan holde på med det jeg driver med lenger.

Treningen har minst like stor betydning for den mentale helsen.

– Fysisk aktivitet hjelper veldig på psyken. Hvis jeg blir frustrert, kan jeg få det ut gjennom trening eller annen aktivitet.

– Hvorfor skulle jeg ikke jobbe?

Thomas har arbeidet som gravemaskinfører i rundt ti år. Nå jobber han fulltid med blant annet vann og avløp i Fredrikstad.

For å komme inn i gravemaskinen klatrer han opp på beltet og drar seg inn i førerhuset. En kollega eller lærling setter rullestolen ved siden av maskinen.

– Jeg sitter i et helt vanlig sete og kjører en helt vanlig gravemaskin.

Når folk får vite at han jobber hundre prosent, hender det at de spør hvorfor.

– Hvorfor skulle jeg ikke jobbe? Jeg er fullt kapabel til det, så jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det.

Thomas er opptatt av å finne løsninger framfor å stoppe ved hindringene.

– Man får til det man vil, hvis forutsetningene er til stede og man ikke møter masse motstand fra omgivelsene.

– Det er ikke synd på meg

Thomas liker dårlig når mennesker synes synd på ham fordi han sitter i rullestol.

– Det er noe av det verste jeg vet. Det er ikke synd på meg. Jeg har et helt fullverdig liv, akkurat som alle andre.

Det betyr ikke at livet alltid er enkelt. Thomas har gode og dårlige dager som alle andre, men prøver å bruke minst mulig energi på det han ikke kan forandre.

– Jeg kunne gått rundt og klaget over at jeg ikke kan gå. Men hva hjelper det? Det går bare utover meg selv. Derfor prøver jeg heller å se på det jeg har og være fornøyd med det.

Han understreker at andre må få reagere på sin måte.

– Folk er forskjellige og må få lov til å sutre. Men jeg føler personlig at jeg ikke har noen grunn til å bruke så mye energi på det.

Humoren er heller aldri langt unna. På arbeidsplassen hender det at kollegene som kan gå, parkerer nærmest, mens Thomas ender lengst unna.

– Da minner jeg dem på at den som ikke kan gå, har parkert lengst vekk.

Et aktivt familieliv

Thomas er opprinnelig fra Begby og har bodd i Torsnes i ni år. Hjemme klipper han gress, arbeider med tre og holder på med ulike praktiske prosjekter.

Etter at han fikk en sønn, har han likevel kjent på noe av det han mistet.

– Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå i skogen med ham, slik pappa gjorde med meg da jeg var liten.

Familien har funnet sin egen måte å gjøre det på. Thomas har en elektrisk rullestol som gjør det mulig å komme seg ut i terrenget.

– Guttungen er strålende fornøyd, for da får han være med og kjøre. Han vet jo ikke om noe annet enn at pappa sitter i rullestol. Han har en mor som er fotgjenger, så han får på en måte begge verdener.

Tilbake i innebandyen

I dag er Thomas tilbake i idretten der ulykken skjedde. Han er assistenttrener for A-laget i Fredrikstad Innebandyklubb.

– Jeg spilte innebandy før jeg skadet meg. Da jeg fikk spørsmål om jeg ville bli med som assistenttrener, takket jeg ja. Det er veldig gøy.

Ulykken har ikke fått ham til å vende idretten ryggen. Tvert imot har fysisk aktivitet og fellesskapet rundt idretten vært en viktig del av veien videre.

Vil inspirere én av 86 000

Thomas vet av egen erfaring hvor mye fysisk aktivitet kan bety for kroppen, humøret og muligheten til å delta i hverdagen. Derfor sa han ja til å bli ambassadør for Aktive Fredrikstad.

– Kanskje jeg kan bidra til at ett menneske blir mer aktivt og får bedre livskvalitet. Hvis jeg kan inspirere ett menneske av de rundt 86 000 som bor i Fredrikstad, er det verdt det.

Rådet hans til dem som ønsker å komme i gang, er enkelt:

– Bestem deg. Ikke si at du skal begynne en gang neste uke. Bestem deg for at du begynner i morgen, og gjør det. Den første uka eller de første to ukene kan være tunge, men så blir det lettere.

For Thomas handler fysisk aktivitet ikke om å prestere mest mulig. Den gjør at han kan bruke kroppen, være til stede for familien, stå i arbeid og delta i det som betyr noe.

– Det normale er godt nok. Man må finne det som fungerer i sitt eget liv.