Forfatter: Jens Olav Simensen
Ferja til Gamlebyen.
For å komme seg over mellom Østsiden og Vestsiden var det nødvendig med ferje. Hvor lenge det har vært ferjested her er noe uklart. Men det antas at historien i hvert fall går tilbake til 1617.
Christian Siwers var bevillingshaver for ferjestedet mellom Vestsiden og Gamlebyen fra 1823. J.H. Sandersen overtok i 1849.
Midt på 1860-tallet ble 500 personer daglig fraktet over elva.
Johan A. Sandersen fikk ved en dom i Høyesterett 1868 slått fast sin enerett til å drive ferje her. Han hadde kjøpt ferjestedet av propritær Jacob Apenes i 1858. Sandersens drift skjedde ikke uten strid og klage:
”Det er opprørende for følelsen at den hele kommunens
innvånere skal være avhengig av en enkeltmanns
forgodtbefinnende med hensyn til hvorledes de skal
kunne komme over Glomma.”
Med disse ordene uttrykte lokalavisa Tilskueren det mange følte.
Ferjemannen fikk pålegg fra amtet. Forholdene bedret seg noe, men ikke nok: ”En skamplett på Fredrikstad,” ble ferjedriften kalt i 1874. Og vedkommende fortsatte:
”Jeg skal ikke oppholde meg ved fergebåtens utseende,
Rorskaldens drakt, krittpipen og skråtobakkrøken, den slett
Skjulte ølflaska i forstavnen og lerken i bukselommen, heller
Ikke ved at renslige folk er nødt til å foretrekke en overfart i
Stående stilling av frykt for å få grå vandringsmenn på sitt tøy.”
Folk måtte vente i timevis i en slede på brygga i sprengkulde. Men i 1875 måtte kommunen gjøre noe og kjøpte ferjestedet for 13000 spesidaler, som var det Sandersen skulle ha.
Nye brygger ble bygget og nye båter bestilt. Robåten ble byttet ut med dampbåt. Ferjemannskapet fikk vaktstue og var anstendig kledd. Året etter ble det bestemt å kjøpe to dampbåter for 4800 spesidaler. Hver tok 58 passasjerer.
Dampferjene gjorde nytten sin fram til 1930. Da tok motorferjene over, den aller første fikk navnet Go`vakker Maren. Bilene ble et mer og mer vanlig transportmiddel. Dermed ble både person – og biltransporten for ferja mellom Østsiden og Vestsiden. I 1932 var persontrafikken kommet opp i 1,2 millioner og ferjestedet ble en flaskehals for den stadig økende trafikken.
Men den økende biltrafikken førte til lange køer ved ferjestedet og i 1932 måtte enda en ferje settes inn. Den økende trafikken førte også til at ferjeporten inn i Gamlebyen ble for trang med en bredde på 2,65 meter. Bystyret vedtok derfor å åpne vollene for å lette tilgangen til de nye motorferjene. Men det var en viss motstand mot både å åpne vollene og kjøpe ny motorferje. Enkelte fryktet at dette ville forsinke arbeidet med en bru over Glomma.
Som kjent tok det sin tid før brua kom, nærmere bestemt 1957. I budsjettåret 1955 – 1956 fraktet byens ferjested 342000 biler, som ga en inntekt på 470 000 kroner. I tillegg kom en inntekt på persontrafikken med 236 000 kroner.
Ferjestedet mellom Vestsiden og Gamlebyen var landets mest trafikkerte ferjested inntil brua kom.
Tre millioner personer og en million sykler ble fraktet over i 1956. Da var det lange bilkøer på begge sider av elva.
Etter brua var en realitet, gikk ferjetrafikken naturlig nok kraftig ned. Ferjas skjebne, og ikke minst prisnivå, har vært gjenstand for mye debatt.
Men driften måtte fortsette og det ble nødvendig å anskaffe nye ferjer. Og dermed kom Go`vakker ferjene tilbake.
I dag trafikkerer både Go`vakker Randi, Go`vakker Sissi og Go`vakker Vivi elveløpet.
Oppkaldt etter tre damer som hver på sin måte har satt preg på lokalsamfunnet; Randi Bang Gullord, Sissi Apenes og Vivi Haug. Med disse navnene er også byidentiteten forsterket. Ferjene er flotte damer som i dag har mange stoppesteder på sin ferd gjennom byen.
Trafikkork på veiene har ført til at mange ønsker å ruste opp ferjedriften enda mer. Lokalsamfunnsutvalgene i Fredrikstad har engasjert seg. I 2006 sendte lokalsamfunnsutvalgene på Sellebak, Torp, Skjærviken, Hauge, Nabbetorp og Lisleby brev til kommunen hvor de ba om at ruteforbindelsen mellom Selbak, Lisleby og Hauge ble gjennopprettet. Utvalgene mente at økt satsning på ferje kan begrunnes med effektivitet, bedre tilgjengelighet og miljømessige hensyn.
Også ungdommen engasjerte seg i spørsmålet. I et leserinnlegg i byens aviser i oktober 2006 skrev noen elever fra FredrikII videregående skole:
”Debatten om ferjeforbindelsen mellom Lisleby og Selbak har
Vært sentral i media i det siste. Det store engasjementet i byen
viser behov for et slikt tilbud og vi har enda ikke møtt noen
som er i mot dette forslaget.
I dag skal mange rett over elva hver eneste dag fra Selbak til
Lisleby, noe som vil ta 5 minutter dersom ferja hadde eksistert.
Nå må alle gjennom St.Croix krysset uansett hvor de skal,
og trafikkorken blir bare verre og verre.
Ferjen ville tatt vekk et stort trykk fra trafikken i sentrum og er ikke det alle vil?”
Også i forbindelse med nytt stadion på FMV – området har tanken om ferjetransport blitt reist. Det er med andre ord mange som ønsker at Ælva skal få en sterkere plass i trafikkbilde i Fredrikstad. Det kom ikke minst fram i den samlede kommunikasjonsplan som Fredrikstad kommune og Statens vegvesen framla våren 2007. Her var satsing på byferjene ett av tiltakene for å lette trafikken på veiene og samtidig redusere forurensningen.
Ferja til Gressvik
Et markert trekk i bybilde tidligere var Gressvik – båten som gikk 64 år i fast rute. I en artikkel i Fredrikstad Blad 10.desember 1977 beskrev Arthur Holte livet om bord på Gressvik – båten på den måten:
Det var mye mer liv i Glomma i gamle dager.
En stor del av persontrafikken gikk vannveien,
med kjappe småbåter, som ga god avkastning.
Mange kan ennå huske den rolige og hyggelige stemningen om bord
og all trafikken man møtte på elven:
Lastebåter, taubåter, jakter og snekker.
D/S Græsvik ble stiftet 15.mai 1883 av Elling Ryan, Johan Thome og G.A. Larsen. Anløpsstedene var Fredrikstad, Gressvik, Krosnæs og Røds Bruk. Båten gikk den første turen fra Gressvik klokka 05.30 og den siste turen fra Fredrikstad gikk klokka 23.30. Den hadde anløp hver halvtime fra Fredrikstad.
Billetten kostet ti øre, men man kunne kjøpe klippekort for 54 øre som ga ti turer.
D/S Græsvik I ble bygget ved FMV,nr 61 i 1899. Båten hadde åpent dekk, salong og sitteplass foran – og var 62 fot lang og 12 fot bred.
Den hadde sertifikat for 120 personer. Motoren ble innlagt i 1939. I 1951 ble den solgt til Vestlandet.
I 1891 startet Peder Helgesen og Johan Stangeby en konkurrerende rute med dampferja Krosnæs. En juridisk strid endte med at selskapet i Høyesterett ble fradømt retten til å anløpe Græsvik, dermed døde den ruta ut.
Det kunne være mye fyll og bråk på Gressvikferja, spesielt siste turen fra Fredrikstad lørdag og søndag. Mer enn en gang måtte politiet hjelpe til på brygga.
Ferja til Kråkerøy
Vi har ikke ambisjon om å omtale alle byens ferjesteder gjennom tidene i historikken.
La oss imidlertid ta med noen ord om noen av ferjestedene på Kråkerøy. Det eldste antas å være Bekkhus som, Ulf Hjardar mener var ferjested allerede på 1700 - tallet. Bjølstad ferjested fungerte faktisk som bindeledd mellom byen og Kråkerøy i et par hundre år.
Smertu ferjested gjorde også nytten i over 100 år, mens Åsgård ferjested ikke var i drift så lenge. Bjølstad – ferja ble i 1920 overtatt av kommunen som midlertidig forpaktet bort ruten fra 1923 – 1932. I 1955 ble 110000 kjøretøy og 1,9 millioner mennesker transport over her og Bjølstad var faktisk et av landets mest trafikkerte ferjesteder.
Men da Kråkerøy – brua kom, ble sjøveien mellom Fredrikstad og Kråkerøy overflødig.
Kråkerøy Bru
Apropos bruer: La oss også ta med at det i en årrekke ble arbeidet med bru til Kråkerøy. Dette forslaget var første gang framme 1875!
I 1937 nedsatte Kråkerøy formannskap en brukomite, og året etter kjøpte kommunen grunn med tanke på bru. Det skulle gå 20 år før denne brua ble åpnet 29.juni 1957 etter forsinkelser og en pris på fire millioner kroner, mer enn det dobbelte av det opprinnelige kostnadsoverslaget.